da er jeg ferdig med strålinga:D

Leeenge siden sist jeg skrev. Har jo vært jul og greier i mellomtiden. Det har ikke hendt så mye. Men jeg har fått meg baby. Siden vi er anbefalt å vente i to år ordnet vi oss en bissevovv. En herlig golden retriever på tre år. Godt å ha noen som må ut, så jeg går laaange turer hver dag, noe jeg tror jeg har godt av.

Depresjonen jeg hadde i november var heldigvis kortvarig, selv om jeg ble sykemeldt fram til jul. Men jeg fikk levert semesteroppgave og tatt eksamen. Oppgaven som ble levert den uken jeg hadde en knekk gikk over all forventning. Fikk B!! Enn hvis jeg hadde vært i toppform, da hadde det nok vanket en A, men jeg er alldeles fornøyd med B:)

Stort sett har strålebehandlingen gått bra. Har siden julaften (siste 8 behandlinger) vært illrød og flasset masse på puppen. Huden har vært sår og det har vært vondt når den har blitt strekt. Har vært flink og klint den inn med Aloe Vera og Acobase. Synes i grunnen Acobase flere ganger for dagen har vært det som har hjulpet mest. Det tar en til to uker før jeg er bra i huden igjen, men det tåler jeg.

Nå gjenstår det en kontrolltime på mandag, så håper jeg at jeg er ferdig på kreftavdelingen for godt.

slapp og sliten

Da er jeg litt over en uke inn i behandlingen. Selve behandlingen går bra, men puppen er hoven og øm. De måtte utvide strålefeltet i dag på grunn av det. De sa det var helt vanlig. Jeg har også hatt litt stikking i brystet som til tider har vært ganske ubehagelig. Det var også ganske vanlig, sa de. Noen merker ingenting og andre merker mer. Jeg er tydeligvis en av dem.
Er også ganske sliten og lite opplagt for tiden. Det hører kanskje årstiden til, men det passer svært dårlig nå. Jeg er midt i en hektisk periode med semesteroppgave som skal inn om to dager og eksamen i desember. Jeg har heldigvis innsett at jeg må lire litt på forventningene og kravene jeg setter til meg selv. Konsentrasjonen er så godt som fraværende. Og den positiviteten jeg hadde begynner å dabbe av. Vet fremdeles at det kommer til å gå bra med meg, men er ikke like sprudlende som før. Ikke er humøret på topp heller. Det henger kanskje sammen med at jeg er så trøtt og slapp. Kort oppsummert så er det ikke noe særlig å være meg for tiden.

Det går strålende.

Da har jeg endelig begynt med strålinga. Jeg skal ha 25 vanlige behandlinger og 8 "andre". De har ikke bestemt seg hva slags stråleterapi jeg skal få på de siste 8 behandlingene. Jeg visste ikke engang at det var fler typer jeg. Grunnen til at jeg får mer enn 25 behandlinger er fordi jeg er så ung. Det var ikke verre enn det, takk og pris.

Jeg har fått ordnet meg timer tidlig på dagen slik at jeg ikke går glipp av noen forelesninger. Men jeg angrer litt nå. Det er nemlig ikke mange dagene jeg skal være på skolen fram til jul. For å se positivt på det så kommer jeg meg i hvertfall tidlig opp og får litt ut av dagen.

Selve strålingen er veldig fort gjort. De stiller inn benken og apparatet, noe som ikke tar tid i det hele tatt. De har tegnet streker på overkroppen min og bruker "laserlys" som kontrollpunkter mot strekene. Selve strålingen tar i underkant av to-tre minutter. Så er det på med klærne og ut for å møte hverdagen.

Av mulige bivirkninger, så kan jeg bli sår i huden og flasse av på området som er strålet. Dette er noe jeg ikke kan forebygge. Noen bli sår andre ikke. Dette området må heller ikke soles på to år for pigmentet der virker ikke og jeg vil visst bli kjempebrun akkurat der. Det går visst aldri bort. Takk og lov for sunblock:)

En annen bivirkning av strålingen kan være at jeg blir litt trøtt og slapp. Men fordi jeg må være på sykehuset til kl 8 hver morgen kan jeg nesten garantere at jeg kommer til å bli trøtt. Jeg liker å være sent oppe og sove lenge om morgenen. Har dessuten vært så heldig at skolen ikke har begynt før kl 9. Og for et B-menneske som meg er en time på morgenen veldig mye. Ja ja, en gang må vel jeg bli voksen og.

Ellers så tipset sykepleieren min, May, meg om ast det kunne være lurt å bruke BH uten spiler samt at jeg burde ta det rolig på trening og kanskje ikke trene i det hele tatt. Da jeg spurte hva stråleterapeutene mente om dette, sa de at det visste jeg best selv. Det er ingen fasit og jeg må selv kjenne etter hva jeg tåler. Så hvis jeg ikke ødela meg helt på håndballcupen som var i helgen, kan jeg trene og spille kamper ut sesongen:)

Nye opplysninger.

I dag var jeg på CT doseplan. Det som ble gjort var å tape en blytråd rundt puppen og over arret. For å gjøre det måtte de være to stykker, en stråleterapeut og en lege. For meg var det en ganske rar opplevelse. Der lå jeg i bar overkropp på en benk, mens to menn drev og fiklet med puppen min. komisk. etter det ble jeg tegnet på med lilla tusj som visstnok skal sitte godt. Er ikke så sikker på det siden jeg nesten har svettet strekene bort etter håndballtrening. Etter å ha blitt tegnet på ble det tatt en CT. Det hele var egentlig ganske fort gjort.

Jeg trodde jeg skulle få 25 strålebehandlinger og være ferdig 21 desember. Men stråleterapeuten kunne fortelle meg at jeg skulle ha 8 tilleggsbehandlinger. Ble litt paff og glemte og spørre om hvorfor. Fikk vite at jeg var ferdig med all strålebehandling 7 januar. Etter å ha telt dager viser det seg at jeg skal stråles på juleaften, i romjula, nyttårsaften og fra andre nyttårsdag og utover. Det gjør i og for seg ingenting, men jeg hadde bare gledet meg til å feire jul uten å tenke på videre behandling.

litt klokere?

Nå har jeg hatt en lang dag på sykehuset. Startet dagen med å forsove meg, så Johan måtte kjøre meg nedover. rakk det heldigvis. CT'en var over før jeg rakk og blunke. Jeg er glad jeg hadde tatt med meg litt pensum somjeg kunne lese, hvis ikke hadde tiden gått altfor tregt.

Fikk møtt legen og sykepleieren min ved kreftavdelingen. Fikk spurt om mye av det jeg lurte på. Det jeg har lurt mest på er når vi kunne begynne å planlegge barn. Fastlegen min trodde ganske snart, men han var ikke sikker. Legen på kreftavdelingen forhørte seg med flere leger det nede og anbefalte meg å vente. Det er fordi hvis kreften skal komme tilbake gjør den det mest sannsynlig i løpet av to år. de mente at det heller ikke var noen økt risiko for tilbakefall dersom jeg tok p-piller. Så da begynner jeg med det igjen så venter vi litt med barn. Det er jo mest praktisk med tanke på å bli ferdig med studiene. Til sommeren blir det dessverre ingen baby, men jeg og Johan skal gifte oss. Og det er jo absolutt noe å se fram til:)

Snart begynner strålingen

Der er lenge siden jeg har vært inne her og skrevet noe. Jeg velger å ta det som et godt tegn på at jeg har det svært så bra . Er for tiden i praksis i forbindelse med min lærerutdannelse og er nå ferdig med to av tre uker denne høsten. Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft trodde jeg at jeg måtte utsette semesteret. Jeg har vært heldig og har kunnet til nå vært med på stort sett alle forelesninger. I praksisen jeg er i har jeg deltatt alle dager, men har på forhånd varslet mine medstudenter, samt praksislærer om at jeg kanskje ville gå glipp av deler av praksisen på grunn av behandling. Jeg har vært heldig og har fått med meg to fulle uker. Neste uke vil bli ganske amputert da jeg skal inn på sykehuset og ta en drøss med tester i forbindelse med at jeg skal stråles.

Onsdag 7 novemer skal jeg på ikke mindre enn tre "timer" på sykehuset. Først skal jeg få tatt en CT av lungene, så skal jeg til samtale med lege og som en avslutning skal jeg på "annen undersøkelse" (som det het så pent i brevet), som dreier seg om pusteøvelser og blodprøver.

Torsdag 8 november skal jeg på CT doseplan. Det har jeg ingen anelse hva er, men det er vel best å gå på det.

Fredag 9 november skal jeg på MUGA. Det er røntgen av hjertet. Først skal det settes en veneflon, tror de skal kjøre noe radioaktivt i meg igjen for at de skal kunne se noe når de tar røntgen av hjertet.

Fredagen uken etter; 15 november skal jeg i simulator. Da skal de tegne på meg og finne ut hvordan de skal stille inn stråleapparatet.

Mandag 19 november kl 09.15 begynner strålingen. Hvis jeg skal ha 25 behandlinger er jeg ferdig med strålingen fredag 21 desember. Så er det en helg og så er det jul. Tipp topp å være ferdig til jul, men jeg har eksamen 17 desember. Må få ordna at jeg får stråling sent den dagen. Det er jo bare for dumt at jeg skal gå glipp av eksamen når resten av semesteret har gått så bra.


Var forresten hos fastlegen min her forleden for å høre etter om jeg kunne begynne på pillen igjen, men det kunne jeg ikke. Trodde det skulle være i orden siden jeg ikke ble informert om kreften min hadde hormonreseptorer på kontrolltimen, og at jeg slapp hormonbehandling. Men det viser seg at det var den. Grunnen til at jeg slapp hormonbehandling var at det visstnok var på et så tidlig stadie og at kreften var så "snill".

kontrolltime :)

Da har jeg vært på kontrolltime på sykehuset. Såret har grodd pent, og alt er bare velstand. Jeg slipper unna med kun strålebehandling. Det er fordi kulen var under to cm, det var ingen spredning og den var på stadie en. I det hele tatt kunne ikke ting gått bedre.

Nå sendes papirene mine over til kreftavdelingen og jeg får en innkallelse derfra om ikke lenge. Hva legene mener er "om ikke lenge" vet jeg ikke, men jeg håper det ikke er mer enn to uker.

Når det kommer til nedfrysing av egg, var ikke det vanlig når man bare skal stråles, men legen min sa at jeg kunne snakke med kreftavdelinga om det.

Ellers så skal jeg tilbake på kontroll på mamma-avdelingen igjen om et halvt år.
Sa da er det bare å krysse fingrene for at strålingen ikke trøtter meg helt ut, og at vi ikke finner nye kuler i kroppen min.

Samtalegrupper

I dag har jeg vært på samtalegruppe for brystkreftoperte på sykehuset. Der møtte jeg to sykepleiere og seks andre damer som alle har nylig blitt operert for brystkreft. Jeg vet ikke helt om møtet gav meg noen ting, bortsett fra at jeg nå vet at ting kan ta litt tid. Disse damene, noen av dem like nyoperert som meg, og andre mer "erfarne". De erfarne damene fortalte oss litt om prosessen og hvilken behandling de har fått så langt. Ut i fra dette vet jeg at mine forventinger til morgendagen er helt feil. Jeg har hele tiden trodd at jeg i morgen får vite når min behandling starter og hvordan mitt behandlingsløp vil bli. Men ut i fra det jeg har fått i dag vite av disse damene, dreier møtet i morgen seg rundt sjekk av operasjons-såret. Og så sender de papirene mine over til kreftavdelingen. Det kan og ta litt tid. Og så er det inn på samtale med dem. Nå når jeg skriver dette merker jeg at jeg sitter igjen med ganske mange negative tanker etter møtet i dag.

Det var greit å få vite at ting kan ta litt tid, men jeg tror ikke jeg kommer til å dra mer på disse møtene. Jeg føler de ikke er beregnet på meg. På neste møte kommer det en fysioterapeut som skal hjelpe oss med å få tilbake bevegeligheten. Men for meg blir det som å dra på et møtet med en amputert lillefinger, mens resten har amputert hele arma. Jeg er ikke syk, og har heller aldri vært det. Selv om damene stort sett var positive, føler jeg at jeg ikke har noe der å gjøre. De snakket om å kjøpe seg tid til å leve, om jeg bare får et år til å leve og bla bla bla.... Jeg tenker ikke sånn jeg. Ja vel. tanken på at jeg kan dø har slått meg, men det er ikke kreften som skal knekke meg. Sånne tanker gidder jeg ikke ha. Faen heller, vi skal alle dø, vi vet bare ikke når. Og jeg er ikke noe nærmere døden i dag enn jeg var for et halvt år siden. Man må leve mens man kan!

Måtte få klarhet

Jeg klarte ikke vente til den 4. oktober. Det blir for dumt å trekke egne konklusjoner, så jeg ringte like greit til Reidun som er min kontkaktsykepleier på sykehuset. Hun kunne fortelle meg at det var ved endokirurgien jeg hadde hørt til hele tiden. Grunnen til at tidspunktet var endret kunne være at legen skulle på kurs. Hun avkreftet ingenting, men sa at det var ingen grunn til at jeg skulle bekymre meg, fordi de ikke hadde fått svar på alle prøvene. Tilfellet mitt er fremdeles status quo. Å ta sorgene på forskudd er latterlig.

Hormonfølsom kreft??

I posten dag fikk jeg brev fra sykehuset. Timen min hos kirurgisk poliklinikk 2. oktober har av "uforutsette årsaker måttet gå ut". Den nye timen er hos endokrinkirurgisk poliklinikk 4. oktober. Men hva er endokrinologi? Det måtte jeg jo finne ut av. På UiB sine nettesteder står det under seksjon for endokrinologi: Endokrinologi er læren om hormonsykdommer. (http://www.uib.no/med/avd/ii/seksj/endo.htm). Uten å ha rådførtmeg med noen av mine leger tolker jeg det dit hen at min kreft er hormonfølsom. Dette er ikke en god nyhet. Ut i fra det jeg har lest på nettet vil behandlingen av dette ta fem år.

Dette er antiøstrogenbehandling
Før behandlingen starter, tar legen prøver av svulsten og tester om kreftcellene er hormonfølsomme. Bare kvinner som har hormonfølsomme svulster, tilbys antiøstrogenbehandling.Østrogen produseres i eggstokkene før overgangsalderen. Etter overgangsalderen dannes det fortsatt noe østrogen i ulike vev. Antiøstrogen- eller antihormonbehandling foregår ofte i to faser. Først gir en medikamentet tamoksifen. Dette medikamentet hindrer brystkjertelcellene i å ta opp østrogen. Etter to års behandling går en over i fase 2. Her gir en medikamenter av typen aromatasehemmere som blokkerer dannelsen av østrogen i fettvev. Denne fase-2-behandlingen ble i Norge anbefalt behandling fra 2005, fordi det viste seg at slik tilleggsbehandling ga større beskyttelse enn tamoksifen alene i fem år.Behandlingen med aromatasehemmere har bare virkning etter overgangsalderen. Kvinner som ikke er kommet i overgangsalderen, får i stedet tilbud om å forlenge tamoksifenbehandlingen til fem år.Hvis kreftcellene ikke er følsomme for hormoner eller har andre spesielle egenskaper, kan en avvike fra standardbehandlingen. Uansett gis antihormonbehandlingen bare i fem år til sammen. (http://www.ffb.no/medlemsblad.asp?meny=7,47&act=read&RecNo=354)

Her står det litt mer om den mest brukte medisinen som brukes; http://www.astrazeneca.no/preparater/Nolvadex_po.html

Men som nevnt har jeg ikke fått noe mer informasjon fra sykehuset. Å dra egne tolkninger ut i fra dette brevet, vil være dumt. Selv om jeg nesten er sikker på at jeg har rett. Faen og, da blir det i hvert fall fem år til vi kan begynne med å få barn, og jeg som har så lyst allerede nå.

ingen betennelse

Da tok av plasteret og satte på microporetapen på fredag, var den ene sårkanten veldig rød. Det gjorde ikke vondt, men jeg ble litt engstelig for at det kunne ha satt seg betennelse i såret. Men jeg tenkte og at huden bare var irritert etter å ha hatt på plaster så lenge. Jeg bestemte meg for å gi det et par dager, men da det fremdeles var rødt der i dag, fant jeg ut at det var best å ta seg en tur til legen, for å være på den sikre siden. Jeg hadde rett i at det var litt betent, men jeg trengte ikke antibiotika. Når jeg ser nærmere på såret er det heller ikke riktig så rødt som det var på fredag. Men som sagt fant jeg det bedre å være litt hysterisk og få sjekket det. Tror jeg kommer til å være litt sånn framover; litt sånn hypokonder. Og det er helt greit. Jeg vet jo av erfaring at det kan være greit å heller gå en gang for mye til legen, enn en gang for lite. Oppfordring til alle; vær litt hypokonder!

Skifting av bandasje

I dag har jeg skifta plaster. De jeg hadde på klødde så fryktelig i kantene. Det ene hadde dessuten gått opp i liminga i den ene kanten, og på grunn av det har jeg ikke turt å dusje. Godt å få på nye tette plaster, og ikke minst fått tatt seg en ordentelig dusj med hårvask.

Under plastrene så det riktig så bra ut. Arret på puppen er mye mindre enn jeg hadde trodd det skulle være. Puppen er heller ikke så blå-svart lenger heller. Nå er den bare gul-lilla. Mye av hevelsen har gått ned, men den venstre puppen ser allikevel litt tristere ut den den jeg har operert i. Den er vel lei seg på høyrepuppens vegne.

Godt med støtte..

I dag var jeg på skolen for første gang etter jeg opererte. Synes det er godt at jeg har noe og gjøre. Jeg er sykemeldt, men skulle jeg ha sittet hjemme hele dagen og ikke gjort noe tror jeg at jeg hadde blitt gal. Godt å dra ut og møte folk og tenke på andre ting. Engelskklassen er en god støtte og ha, ikke bare mine medstudenter, men lærerne også, selv om den ene læreren gjorde litt vel mye oppstyr av at jeg var tilbake. Litt for mye oppmerksomhet for min del. "Rødmemuskelen" min virker fremdeles, jeg ble i hvertfall sprutrød. Selv om det var litt for mye oppstyr etter min mening, er det hyggelig at jeg ble ønsket velkommen tilbake. Tror ikke det er helt enkelt for de i klassen heller, med tanke på at vi ikke kjenner hverandre så godt ennå. Hvordan de skal være og hva de skal snakke med meg om? For meg er det akkurat det samme hva vi snakker om, bare vi snakker sammen. Det gjør vi og, det er ingen som har trukket seg unna, og det er det jeg mener med at klassen min er en god støtte og ha.

Ellers så er jeg utrolig glad og takknemlig for støtten dere viser meg her inne på bloggen min.

God form

Jeg synes det er så rart at jeg er i så god form og i så godt humør. Føler nesten at jeg burde være mer nedfor, at jeg burde ta det hele tyngre. Kan det være at jeg ikke ser alvoret i det å ha kreft? Jeg vet ikke jeg, men jeg føler meg heldig. Nå når kulen er ute av kroppen og jeg har puppen i behold, føler jeg at jeg er frisk. Jeg vet jo at jeg har en lang periode med strålebehandling foran meg, men allikevel føler jeg meg så lett til sinns. Jeg ser at livet går videre.

Hva skal man egentlig føle når man har kreft?

Hjemme igjen..

Da har jeg kommet meg hjem. Er i overraskende god form og har nesten ingen smerter. Fikk snakke med kirurgen i dag, men fikk ikke vite mer om størrelsen av kulen. Det som var litt artig var at han så to tydelige hull fra vevsprøvene jeg tok på tirsdag. De gikk rett igjennom kjernen av kulen, så det var gode prøver. Om ca en uke skal bandasjen av og jeg skal gå over til tape for at arret skal bli penere og mykere.

2 oktober skal jeg tilbake til kontroll og da får jeg vite når jeg begynner med strålebehandling. Da vil jeg og få vite om det blir noen tilleggsbehandling. I følge kirurgen, så han ingen grunn til at det skulle være nødvendig med cellegift. Men jeg vil ikke glede meg over det enda. De er jo ikke ferdige med å undersøke kulen. De kan jo finne noe inni der.

Oppi alt så føler jeg at jeg er veldig heldig. Kreften var jo der, det er så bra at det ble oppdaget så tidlig.

Gode nyheter

I dag har det gått hur bra som helst! HURRA, jeg har to pupper. Ingen spredning til lymfene og en snill kreft på stadie 1. Operasjonen har gått greit, og jeg har fått kulen og litt til ut av kroppen. Kulen var liten, eksakt hvor liten får jeg vite når jeg snakker med legen igjen i morgentidlig. Regner med at jeg får litt mer info da.

Ellers så er den opererte puppen hoven og struttende. Den andre er litt slapp og trist. Håper at begge puppene blir like slappe etterhvert. Enn det...? At jeg håper på slappe pupper! Ganske rart.

Formen er fin, litt svie i såret, men brystvorta som de ikke har rørt et til tider direkte vond. Ja ja, det går heldigvis over. Har hatt besøk av Liv-Marie som hadde med masse snop. Har god matlyst og enda bedre snopelyst.

Vil sende en stor takk til Lars. Hadde ikke du vært syk, ville jeg neppe ha oppdaget kulen i brystet. Bare så synd at du må gjennom alt sykdommen fører med seg. Snart er du ferdig behandlet, håper du er kvitt faenskapen for godt!

En dag før operasjon

Lurer på om det ikke helt har begynt å gå opp for meg, før nå... Jeg skal inn å operere i morgen. Jeg gruer meg. Det er visstnok et enkelt inngrep, uansett om brystet må bort eller ikke. Men tanken på operasjon frister ikke. Jeg vet jo at de må inn å fjerne kulen, men det er allikevel skremmende. Nå når operasjonen er så nær, har jeg mange tanker om hva som skjer videre. Jeg gruer meg til ventetiden etter operasjonen. Det tar omtrent tre uker før vi får nærmere svar på prøvene.


Jeg er så spent på om de må ta hele brystet, eller om jeg får beholde det. Tror nok jeg skal klare å leve godt med bare en pupp, så jeg er ikke redd for det. Men dersom de tar brystet tror jeg kreften min er ganske alvorlig, men som sagt så vet vi ikke noe mer før de endelige prøvene av kulen er tatt.


Prøver å holde meg opptatt så jeg slipper å tenke for mye på morgendagen. Jeg er overbevisst om at det går bra, men er spent på om det har spredd seg til lymfene. Jeg håper jeg for en gangs skyld har litt flaks og at det ikke har spredd seg. På en annen side vet jeg ikke om jeg heller burde spare flaksen til senere.


I morgen blir jeg kvitt kulen i brystet, hurra!

En uke er gått..

Tirsdag for en uke siden jeg var på sykehuset og fikk beskjed om at jeg har kreftceller i det høyre brystet mitt. Jeg var ikke forberedet på det, og ble litt satt ut da jeg fikk vite det. Det jeg fikk beskjed om videre var at jeg skulle inn og operere bort kulen torsdag 6.09.07. Hvor mye de skulle fjerne visste det ikke. Jeg dro fra sykehuset med mange tanker i hodet. Men det jeg tenkte mest på var om jeg fikk beholde brystet eller ikke. Det kunne de som sagt ikke svare på. De skulle undersøke kulen mens jeg lå i narkose. Må ærlig innrømme at jeg ha gruet meg til å operere, ikke så mye på grunn av selve operasjonen, men det faktum at jeg ikke ville vite om jeg våknet opp med et bryst eller to.

Hvilken behandling jeg skal få videre har vi ikke snakket noe om, siden de fremdeles ikke vet hvilket omfang kreften har.

I går ringte de fra sykehuset og ba med komme en tur i dag. Den celleprøven de tok i forrige uke ga ikke nok materie å jobbe med. Derfor var jeg der i dag og tok en vevsprøve. Det var fort gjort og med lokalbedøvelse. De tok to prøver som så ut som to fire-fem cm lange hyssingsnorer. Rare greier. Disse prøvene skulle de prøve å få klar til torsdag da jeg skal inn og operere. Forhåpentligvis finner de ut i fra disse prøvene hvor omfattende operasjon jeg må gjennom. Jeg håper de kan si noe om jeg mister brystet eller ikke.

I morgen skal jeg en tur på sykehuset igjen for å få en vaktpostlymfemarkering. Det er fordi de under operasjonen må fjerne en av mine lymfeknuter for å se om kreftcellene har spredt seg.

Nå har det gått en uke siden livet mitt ble snudd på hodet. Eller...selve livet er ikke snudd på hodet, men alle planene mine har jeg måttet sette på vent. Det jeg synes er det værste er at vi hadde begynt å prøve å få barn. Det blir nok ikke med det første. Men jeg er fremdeles ung og har et helt liv å ta av. Jeg er positivt innstilt og vet at det her kommer til å gå bra.