kontrolltime :)

Da har jeg vært på kontrolltime på sykehuset. Såret har grodd pent, og alt er bare velstand. Jeg slipper unna med kun strålebehandling. Det er fordi kulen var under to cm, det var ingen spredning og den var på stadie en. I det hele tatt kunne ikke ting gått bedre.

Nå sendes papirene mine over til kreftavdelingen og jeg får en innkallelse derfra om ikke lenge. Hva legene mener er "om ikke lenge" vet jeg ikke, men jeg håper det ikke er mer enn to uker.

Når det kommer til nedfrysing av egg, var ikke det vanlig når man bare skal stråles, men legen min sa at jeg kunne snakke med kreftavdelinga om det.

Ellers så skal jeg tilbake på kontroll på mamma-avdelingen igjen om et halvt år.
Sa da er det bare å krysse fingrene for at strålingen ikke trøtter meg helt ut, og at vi ikke finner nye kuler i kroppen min.

Samtalegrupper

I dag har jeg vært på samtalegruppe for brystkreftoperte på sykehuset. Der møtte jeg to sykepleiere og seks andre damer som alle har nylig blitt operert for brystkreft. Jeg vet ikke helt om møtet gav meg noen ting, bortsett fra at jeg nå vet at ting kan ta litt tid. Disse damene, noen av dem like nyoperert som meg, og andre mer "erfarne". De erfarne damene fortalte oss litt om prosessen og hvilken behandling de har fått så langt. Ut i fra dette vet jeg at mine forventinger til morgendagen er helt feil. Jeg har hele tiden trodd at jeg i morgen får vite når min behandling starter og hvordan mitt behandlingsløp vil bli. Men ut i fra det jeg har fått i dag vite av disse damene, dreier møtet i morgen seg rundt sjekk av operasjons-såret. Og så sender de papirene mine over til kreftavdelingen. Det kan og ta litt tid. Og så er det inn på samtale med dem. Nå når jeg skriver dette merker jeg at jeg sitter igjen med ganske mange negative tanker etter møtet i dag.

Det var greit å få vite at ting kan ta litt tid, men jeg tror ikke jeg kommer til å dra mer på disse møtene. Jeg føler de ikke er beregnet på meg. På neste møte kommer det en fysioterapeut som skal hjelpe oss med å få tilbake bevegeligheten. Men for meg blir det som å dra på et møtet med en amputert lillefinger, mens resten har amputert hele arma. Jeg er ikke syk, og har heller aldri vært det. Selv om damene stort sett var positive, føler jeg at jeg ikke har noe der å gjøre. De snakket om å kjøpe seg tid til å leve, om jeg bare får et år til å leve og bla bla bla.... Jeg tenker ikke sånn jeg. Ja vel. tanken på at jeg kan dø har slått meg, men det er ikke kreften som skal knekke meg. Sånne tanker gidder jeg ikke ha. Faen heller, vi skal alle dø, vi vet bare ikke når. Og jeg er ikke noe nærmere døden i dag enn jeg var for et halvt år siden. Man må leve mens man kan!