Måtte få klarhet

Jeg klarte ikke vente til den 4. oktober. Det blir for dumt å trekke egne konklusjoner, så jeg ringte like greit til Reidun som er min kontkaktsykepleier på sykehuset. Hun kunne fortelle meg at det var ved endokirurgien jeg hadde hørt til hele tiden. Grunnen til at tidspunktet var endret kunne være at legen skulle på kurs. Hun avkreftet ingenting, men sa at det var ingen grunn til at jeg skulle bekymre meg, fordi de ikke hadde fått svar på alle prøvene. Tilfellet mitt er fremdeles status quo. Å ta sorgene på forskudd er latterlig.

Hormonfølsom kreft??

I posten dag fikk jeg brev fra sykehuset. Timen min hos kirurgisk poliklinikk 2. oktober har av "uforutsette årsaker måttet gå ut". Den nye timen er hos endokrinkirurgisk poliklinikk 4. oktober. Men hva er endokrinologi? Det måtte jeg jo finne ut av. På UiB sine nettesteder står det under seksjon for endokrinologi: Endokrinologi er læren om hormonsykdommer. (http://www.uib.no/med/avd/ii/seksj/endo.htm). Uten å ha rådførtmeg med noen av mine leger tolker jeg det dit hen at min kreft er hormonfølsom. Dette er ikke en god nyhet. Ut i fra det jeg har lest på nettet vil behandlingen av dette ta fem år.

Dette er antiøstrogenbehandling
Før behandlingen starter, tar legen prøver av svulsten og tester om kreftcellene er hormonfølsomme. Bare kvinner som har hormonfølsomme svulster, tilbys antiøstrogenbehandling.Østrogen produseres i eggstokkene før overgangsalderen. Etter overgangsalderen dannes det fortsatt noe østrogen i ulike vev. Antiøstrogen- eller antihormonbehandling foregår ofte i to faser. Først gir en medikamentet tamoksifen. Dette medikamentet hindrer brystkjertelcellene i å ta opp østrogen. Etter to års behandling går en over i fase 2. Her gir en medikamenter av typen aromatasehemmere som blokkerer dannelsen av østrogen i fettvev. Denne fase-2-behandlingen ble i Norge anbefalt behandling fra 2005, fordi det viste seg at slik tilleggsbehandling ga større beskyttelse enn tamoksifen alene i fem år.Behandlingen med aromatasehemmere har bare virkning etter overgangsalderen. Kvinner som ikke er kommet i overgangsalderen, får i stedet tilbud om å forlenge tamoksifenbehandlingen til fem år.Hvis kreftcellene ikke er følsomme for hormoner eller har andre spesielle egenskaper, kan en avvike fra standardbehandlingen. Uansett gis antihormonbehandlingen bare i fem år til sammen. (http://www.ffb.no/medlemsblad.asp?meny=7,47&act=read&RecNo=354)

Her står det litt mer om den mest brukte medisinen som brukes; http://www.astrazeneca.no/preparater/Nolvadex_po.html

Men som nevnt har jeg ikke fått noe mer informasjon fra sykehuset. Å dra egne tolkninger ut i fra dette brevet, vil være dumt. Selv om jeg nesten er sikker på at jeg har rett. Faen og, da blir det i hvert fall fem år til vi kan begynne med å få barn, og jeg som har så lyst allerede nå.

ingen betennelse

Da tok av plasteret og satte på microporetapen på fredag, var den ene sårkanten veldig rød. Det gjorde ikke vondt, men jeg ble litt engstelig for at det kunne ha satt seg betennelse i såret. Men jeg tenkte og at huden bare var irritert etter å ha hatt på plaster så lenge. Jeg bestemte meg for å gi det et par dager, men da det fremdeles var rødt der i dag, fant jeg ut at det var best å ta seg en tur til legen, for å være på den sikre siden. Jeg hadde rett i at det var litt betent, men jeg trengte ikke antibiotika. Når jeg ser nærmere på såret er det heller ikke riktig så rødt som det var på fredag. Men som sagt fant jeg det bedre å være litt hysterisk og få sjekket det. Tror jeg kommer til å være litt sånn framover; litt sånn hypokonder. Og det er helt greit. Jeg vet jo av erfaring at det kan være greit å heller gå en gang for mye til legen, enn en gang for lite. Oppfordring til alle; vær litt hypokonder!

Skifting av bandasje

I dag har jeg skifta plaster. De jeg hadde på klødde så fryktelig i kantene. Det ene hadde dessuten gått opp i liminga i den ene kanten, og på grunn av det har jeg ikke turt å dusje. Godt å få på nye tette plaster, og ikke minst fått tatt seg en ordentelig dusj med hårvask.

Under plastrene så det riktig så bra ut. Arret på puppen er mye mindre enn jeg hadde trodd det skulle være. Puppen er heller ikke så blå-svart lenger heller. Nå er den bare gul-lilla. Mye av hevelsen har gått ned, men den venstre puppen ser allikevel litt tristere ut den den jeg har operert i. Den er vel lei seg på høyrepuppens vegne.

Godt med støtte..

I dag var jeg på skolen for første gang etter jeg opererte. Synes det er godt at jeg har noe og gjøre. Jeg er sykemeldt, men skulle jeg ha sittet hjemme hele dagen og ikke gjort noe tror jeg at jeg hadde blitt gal. Godt å dra ut og møte folk og tenke på andre ting. Engelskklassen er en god støtte og ha, ikke bare mine medstudenter, men lærerne også, selv om den ene læreren gjorde litt vel mye oppstyr av at jeg var tilbake. Litt for mye oppmerksomhet for min del. "Rødmemuskelen" min virker fremdeles, jeg ble i hvertfall sprutrød. Selv om det var litt for mye oppstyr etter min mening, er det hyggelig at jeg ble ønsket velkommen tilbake. Tror ikke det er helt enkelt for de i klassen heller, med tanke på at vi ikke kjenner hverandre så godt ennå. Hvordan de skal være og hva de skal snakke med meg om? For meg er det akkurat det samme hva vi snakker om, bare vi snakker sammen. Det gjør vi og, det er ingen som har trukket seg unna, og det er det jeg mener med at klassen min er en god støtte og ha.

Ellers så er jeg utrolig glad og takknemlig for støtten dere viser meg her inne på bloggen min.

God form

Jeg synes det er så rart at jeg er i så god form og i så godt humør. Føler nesten at jeg burde være mer nedfor, at jeg burde ta det hele tyngre. Kan det være at jeg ikke ser alvoret i det å ha kreft? Jeg vet ikke jeg, men jeg føler meg heldig. Nå når kulen er ute av kroppen og jeg har puppen i behold, føler jeg at jeg er frisk. Jeg vet jo at jeg har en lang periode med strålebehandling foran meg, men allikevel føler jeg meg så lett til sinns. Jeg ser at livet går videre.

Hva skal man egentlig føle når man har kreft?

Hjemme igjen..

Da har jeg kommet meg hjem. Er i overraskende god form og har nesten ingen smerter. Fikk snakke med kirurgen i dag, men fikk ikke vite mer om størrelsen av kulen. Det som var litt artig var at han så to tydelige hull fra vevsprøvene jeg tok på tirsdag. De gikk rett igjennom kjernen av kulen, så det var gode prøver. Om ca en uke skal bandasjen av og jeg skal gå over til tape for at arret skal bli penere og mykere.

2 oktober skal jeg tilbake til kontroll og da får jeg vite når jeg begynner med strålebehandling. Da vil jeg og få vite om det blir noen tilleggsbehandling. I følge kirurgen, så han ingen grunn til at det skulle være nødvendig med cellegift. Men jeg vil ikke glede meg over det enda. De er jo ikke ferdige med å undersøke kulen. De kan jo finne noe inni der.

Oppi alt så føler jeg at jeg er veldig heldig. Kreften var jo der, det er så bra at det ble oppdaget så tidlig.

Gode nyheter

I dag har det gått hur bra som helst! HURRA, jeg har to pupper. Ingen spredning til lymfene og en snill kreft på stadie 1. Operasjonen har gått greit, og jeg har fått kulen og litt til ut av kroppen. Kulen var liten, eksakt hvor liten får jeg vite når jeg snakker med legen igjen i morgentidlig. Regner med at jeg får litt mer info da.

Ellers så er den opererte puppen hoven og struttende. Den andre er litt slapp og trist. Håper at begge puppene blir like slappe etterhvert. Enn det...? At jeg håper på slappe pupper! Ganske rart.

Formen er fin, litt svie i såret, men brystvorta som de ikke har rørt et til tider direkte vond. Ja ja, det går heldigvis over. Har hatt besøk av Liv-Marie som hadde med masse snop. Har god matlyst og enda bedre snopelyst.

Vil sende en stor takk til Lars. Hadde ikke du vært syk, ville jeg neppe ha oppdaget kulen i brystet. Bare så synd at du må gjennom alt sykdommen fører med seg. Snart er du ferdig behandlet, håper du er kvitt faenskapen for godt!

En dag før operasjon

Lurer på om det ikke helt har begynt å gå opp for meg, før nå... Jeg skal inn å operere i morgen. Jeg gruer meg. Det er visstnok et enkelt inngrep, uansett om brystet må bort eller ikke. Men tanken på operasjon frister ikke. Jeg vet jo at de må inn å fjerne kulen, men det er allikevel skremmende. Nå når operasjonen er så nær, har jeg mange tanker om hva som skjer videre. Jeg gruer meg til ventetiden etter operasjonen. Det tar omtrent tre uker før vi får nærmere svar på prøvene.


Jeg er så spent på om de må ta hele brystet, eller om jeg får beholde det. Tror nok jeg skal klare å leve godt med bare en pupp, så jeg er ikke redd for det. Men dersom de tar brystet tror jeg kreften min er ganske alvorlig, men som sagt så vet vi ikke noe mer før de endelige prøvene av kulen er tatt.


Prøver å holde meg opptatt så jeg slipper å tenke for mye på morgendagen. Jeg er overbevisst om at det går bra, men er spent på om det har spredd seg til lymfene. Jeg håper jeg for en gangs skyld har litt flaks og at det ikke har spredd seg. På en annen side vet jeg ikke om jeg heller burde spare flaksen til senere.


I morgen blir jeg kvitt kulen i brystet, hurra!

En uke er gått..

Tirsdag for en uke siden jeg var på sykehuset og fikk beskjed om at jeg har kreftceller i det høyre brystet mitt. Jeg var ikke forberedet på det, og ble litt satt ut da jeg fikk vite det. Det jeg fikk beskjed om videre var at jeg skulle inn og operere bort kulen torsdag 6.09.07. Hvor mye de skulle fjerne visste det ikke. Jeg dro fra sykehuset med mange tanker i hodet. Men det jeg tenkte mest på var om jeg fikk beholde brystet eller ikke. Det kunne de som sagt ikke svare på. De skulle undersøke kulen mens jeg lå i narkose. Må ærlig innrømme at jeg ha gruet meg til å operere, ikke så mye på grunn av selve operasjonen, men det faktum at jeg ikke ville vite om jeg våknet opp med et bryst eller to.

Hvilken behandling jeg skal få videre har vi ikke snakket noe om, siden de fremdeles ikke vet hvilket omfang kreften har.

I går ringte de fra sykehuset og ba med komme en tur i dag. Den celleprøven de tok i forrige uke ga ikke nok materie å jobbe med. Derfor var jeg der i dag og tok en vevsprøve. Det var fort gjort og med lokalbedøvelse. De tok to prøver som så ut som to fire-fem cm lange hyssingsnorer. Rare greier. Disse prøvene skulle de prøve å få klar til torsdag da jeg skal inn og operere. Forhåpentligvis finner de ut i fra disse prøvene hvor omfattende operasjon jeg må gjennom. Jeg håper de kan si noe om jeg mister brystet eller ikke.

I morgen skal jeg en tur på sykehuset igjen for å få en vaktpostlymfemarkering. Det er fordi de under operasjonen må fjerne en av mine lymfeknuter for å se om kreftcellene har spredt seg.

Nå har det gått en uke siden livet mitt ble snudd på hodet. Eller...selve livet er ikke snudd på hodet, men alle planene mine har jeg måttet sette på vent. Det jeg synes er det værste er at vi hadde begynt å prøve å få barn. Det blir nok ikke med det første. Men jeg er fremdeles ung og har et helt liv å ta av. Jeg er positivt innstilt og vet at det her kommer til å gå bra.