kontrolltime :)

Da har jeg vært på kontrolltime på sykehuset. Såret har grodd pent, og alt er bare velstand. Jeg slipper unna med kun strålebehandling. Det er fordi kulen var under to cm, det var ingen spredning og den var på stadie en. I det hele tatt kunne ikke ting gått bedre.

Nå sendes papirene mine over til kreftavdelingen og jeg får en innkallelse derfra om ikke lenge. Hva legene mener er "om ikke lenge" vet jeg ikke, men jeg håper det ikke er mer enn to uker.

Når det kommer til nedfrysing av egg, var ikke det vanlig når man bare skal stråles, men legen min sa at jeg kunne snakke med kreftavdelinga om det.

Ellers så skal jeg tilbake på kontroll på mamma-avdelingen igjen om et halvt år.
Sa da er det bare å krysse fingrene for at strålingen ikke trøtter meg helt ut, og at vi ikke finner nye kuler i kroppen min.

Samtalegrupper

I dag har jeg vært på samtalegruppe for brystkreftoperte på sykehuset. Der møtte jeg to sykepleiere og seks andre damer som alle har nylig blitt operert for brystkreft. Jeg vet ikke helt om møtet gav meg noen ting, bortsett fra at jeg nå vet at ting kan ta litt tid. Disse damene, noen av dem like nyoperert som meg, og andre mer "erfarne". De erfarne damene fortalte oss litt om prosessen og hvilken behandling de har fått så langt. Ut i fra dette vet jeg at mine forventinger til morgendagen er helt feil. Jeg har hele tiden trodd at jeg i morgen får vite når min behandling starter og hvordan mitt behandlingsløp vil bli. Men ut i fra det jeg har fått i dag vite av disse damene, dreier møtet i morgen seg rundt sjekk av operasjons-såret. Og så sender de papirene mine over til kreftavdelingen. Det kan og ta litt tid. Og så er det inn på samtale med dem. Nå når jeg skriver dette merker jeg at jeg sitter igjen med ganske mange negative tanker etter møtet i dag.

Det var greit å få vite at ting kan ta litt tid, men jeg tror ikke jeg kommer til å dra mer på disse møtene. Jeg føler de ikke er beregnet på meg. På neste møte kommer det en fysioterapeut som skal hjelpe oss med å få tilbake bevegeligheten. Men for meg blir det som å dra på et møtet med en amputert lillefinger, mens resten har amputert hele arma. Jeg er ikke syk, og har heller aldri vært det. Selv om damene stort sett var positive, føler jeg at jeg ikke har noe der å gjøre. De snakket om å kjøpe seg tid til å leve, om jeg bare får et år til å leve og bla bla bla.... Jeg tenker ikke sånn jeg. Ja vel. tanken på at jeg kan dø har slått meg, men det er ikke kreften som skal knekke meg. Sånne tanker gidder jeg ikke ha. Faen heller, vi skal alle dø, vi vet bare ikke når. Og jeg er ikke noe nærmere døden i dag enn jeg var for et halvt år siden. Man må leve mens man kan!

Måtte få klarhet

Jeg klarte ikke vente til den 4. oktober. Det blir for dumt å trekke egne konklusjoner, så jeg ringte like greit til Reidun som er min kontkaktsykepleier på sykehuset. Hun kunne fortelle meg at det var ved endokirurgien jeg hadde hørt til hele tiden. Grunnen til at tidspunktet var endret kunne være at legen skulle på kurs. Hun avkreftet ingenting, men sa at det var ingen grunn til at jeg skulle bekymre meg, fordi de ikke hadde fått svar på alle prøvene. Tilfellet mitt er fremdeles status quo. Å ta sorgene på forskudd er latterlig.

Hormonfølsom kreft??

I posten dag fikk jeg brev fra sykehuset. Timen min hos kirurgisk poliklinikk 2. oktober har av "uforutsette årsaker måttet gå ut". Den nye timen er hos endokrinkirurgisk poliklinikk 4. oktober. Men hva er endokrinologi? Det måtte jeg jo finne ut av. På UiB sine nettesteder står det under seksjon for endokrinologi: Endokrinologi er læren om hormonsykdommer. (http://www.uib.no/med/avd/ii/seksj/endo.htm). Uten å ha rådførtmeg med noen av mine leger tolker jeg det dit hen at min kreft er hormonfølsom. Dette er ikke en god nyhet. Ut i fra det jeg har lest på nettet vil behandlingen av dette ta fem år.

Dette er antiøstrogenbehandling
Før behandlingen starter, tar legen prøver av svulsten og tester om kreftcellene er hormonfølsomme. Bare kvinner som har hormonfølsomme svulster, tilbys antiøstrogenbehandling.Østrogen produseres i eggstokkene før overgangsalderen. Etter overgangsalderen dannes det fortsatt noe østrogen i ulike vev. Antiøstrogen- eller antihormonbehandling foregår ofte i to faser. Først gir en medikamentet tamoksifen. Dette medikamentet hindrer brystkjertelcellene i å ta opp østrogen. Etter to års behandling går en over i fase 2. Her gir en medikamenter av typen aromatasehemmere som blokkerer dannelsen av østrogen i fettvev. Denne fase-2-behandlingen ble i Norge anbefalt behandling fra 2005, fordi det viste seg at slik tilleggsbehandling ga større beskyttelse enn tamoksifen alene i fem år.Behandlingen med aromatasehemmere har bare virkning etter overgangsalderen. Kvinner som ikke er kommet i overgangsalderen, får i stedet tilbud om å forlenge tamoksifenbehandlingen til fem år.Hvis kreftcellene ikke er følsomme for hormoner eller har andre spesielle egenskaper, kan en avvike fra standardbehandlingen. Uansett gis antihormonbehandlingen bare i fem år til sammen. (http://www.ffb.no/medlemsblad.asp?meny=7,47&act=read&RecNo=354)

Her står det litt mer om den mest brukte medisinen som brukes; http://www.astrazeneca.no/preparater/Nolvadex_po.html

Men som nevnt har jeg ikke fått noe mer informasjon fra sykehuset. Å dra egne tolkninger ut i fra dette brevet, vil være dumt. Selv om jeg nesten er sikker på at jeg har rett. Faen og, da blir det i hvert fall fem år til vi kan begynne med å få barn, og jeg som har så lyst allerede nå.

ingen betennelse

Da tok av plasteret og satte på microporetapen på fredag, var den ene sårkanten veldig rød. Det gjorde ikke vondt, men jeg ble litt engstelig for at det kunne ha satt seg betennelse i såret. Men jeg tenkte og at huden bare var irritert etter å ha hatt på plaster så lenge. Jeg bestemte meg for å gi det et par dager, men da det fremdeles var rødt der i dag, fant jeg ut at det var best å ta seg en tur til legen, for å være på den sikre siden. Jeg hadde rett i at det var litt betent, men jeg trengte ikke antibiotika. Når jeg ser nærmere på såret er det heller ikke riktig så rødt som det var på fredag. Men som sagt fant jeg det bedre å være litt hysterisk og få sjekket det. Tror jeg kommer til å være litt sånn framover; litt sånn hypokonder. Og det er helt greit. Jeg vet jo av erfaring at det kan være greit å heller gå en gang for mye til legen, enn en gang for lite. Oppfordring til alle; vær litt hypokonder!

Skifting av bandasje

I dag har jeg skifta plaster. De jeg hadde på klødde så fryktelig i kantene. Det ene hadde dessuten gått opp i liminga i den ene kanten, og på grunn av det har jeg ikke turt å dusje. Godt å få på nye tette plaster, og ikke minst fått tatt seg en ordentelig dusj med hårvask.

Under plastrene så det riktig så bra ut. Arret på puppen er mye mindre enn jeg hadde trodd det skulle være. Puppen er heller ikke så blå-svart lenger heller. Nå er den bare gul-lilla. Mye av hevelsen har gått ned, men den venstre puppen ser allikevel litt tristere ut den den jeg har operert i. Den er vel lei seg på høyrepuppens vegne.

Godt med støtte..

I dag var jeg på skolen for første gang etter jeg opererte. Synes det er godt at jeg har noe og gjøre. Jeg er sykemeldt, men skulle jeg ha sittet hjemme hele dagen og ikke gjort noe tror jeg at jeg hadde blitt gal. Godt å dra ut og møte folk og tenke på andre ting. Engelskklassen er en god støtte og ha, ikke bare mine medstudenter, men lærerne også, selv om den ene læreren gjorde litt vel mye oppstyr av at jeg var tilbake. Litt for mye oppmerksomhet for min del. "Rødmemuskelen" min virker fremdeles, jeg ble i hvertfall sprutrød. Selv om det var litt for mye oppstyr etter min mening, er det hyggelig at jeg ble ønsket velkommen tilbake. Tror ikke det er helt enkelt for de i klassen heller, med tanke på at vi ikke kjenner hverandre så godt ennå. Hvordan de skal være og hva de skal snakke med meg om? For meg er det akkurat det samme hva vi snakker om, bare vi snakker sammen. Det gjør vi og, det er ingen som har trukket seg unna, og det er det jeg mener med at klassen min er en god støtte og ha.

Ellers så er jeg utrolig glad og takknemlig for støtten dere viser meg her inne på bloggen min.